Rettferdighet i rettssystemet - for hvem?

Jeg blir opprørt av å lese i Avisa Nordland om rettsaken der en to-barnsmamma, Ann-Mari Solås, ble drept på Mørkved 18. desember i fjor. Gjerningsmannen var spykotisk i gjerningsøyeblikket og vil etter all sannsynlighet bli dømt til tvungen psykiatrisk behandling. Nå ber de etterlatte barna og familien om at gjerningsmannen må flyttes til et annet sted i landet, og ikke bli behandlet i Bodø.

Helse Nord jobber med saken men kan ikke garantere dette. Utgangspunktet er at han skal behandles i Bodø - sier de.

De etterlatte - de virkelige offerene i denne saken - ber om å bli hørt. Det er ikke plass for både dem og gjerningsmannen i byen. SELVFØLGELIG må de bli hørt!!!!!

Man kan bare tenke seg den påkjenning barna må gjennomgå etter det brutale drapet. Skal de i tillegg belastes med tanken på at gjerningsmannen fremdeles befinner seg i nærområdet, og at de kan støte på ham om ikke alt for lenge? I uoverskuelig framtid vil det for barna og den nærmeste familie være helt uaktuelt, derfor flytter de heller.

Dette er nok et eksempel på at rettssystemet skjermer gjerningsmannen og ikke offeret. Dette går ikke an! Jeg er med i kampen for at de pårørende skal bli hørt!

Fritt Ord prisen

Jeg er av de som mener det var rett å gi Nina Karin Monsen Fritt Ords pris. Hun er en modig dame, som tross massiv kritikk, har stått prinsippfast og talt saken for barna med en konsekvent argumentasjon.

Hun bruker ikke teologiske argument når hun taler mot homofile og lesbiskes kamp for å få barn. Hun bruker allmenetiske argument, som enhver som er interessert i en bred debatt om saken, burde lytte nøye til. Dette gjelder barnas rett til å kjenne sitt opphav!

Hun stiller et betimelig spørsmål, som jeg velger å gjengi: Er det bare lesbiske barn som ikke trenger en far, eller trenger egentlig ingen barn en far?